Stille vær så snill

Stille vær så snill

Går det an å være stille?

Selv alt som vanligvis er stille er ikke lenger stille, det som pleide å være min stillhet, (det beste jeg visste som barn) trommingen av feite regndråper mot bølgeblikktaket på hytta da jeg skulle sove… men nå?, nå er det ikke lenger behagelig å høre dråpene slå taket, vinduene, grusen utafor, nå trommer det i tinningene, presser øya mine inn, river… og det som alltid var min stillhet!, det var da alltid bare støy, en strøm, ukontrollert, av hamring mot bølgeblikken.

Det finnes jo ikke stille. Alltid en vibrasjon et sted, elektronisk fra kjøleskap, sikringsskap, hjul over asfalt på en vei i nærheten, hus som setter seg, klokker. Stillhet kan ikke eksistere — selv i naturen, alltid en lyd, vind, en gren som glipper en annen gren — bladene som stryker forbi hverandre. Slik jeg ser det har det ikke fantes stillhet etter the big bang, (uten helt å forstå hvordan det funker, men…) for i vakuum, der er det ingen lyd, men siden tettheten ved eksplosjonen må ha vært så stor, må det ha tillatt lydbølger å gå gjennom all massen som ekspanderte fra ekspanderingspunktet?, tettheten må ha muliggjort for lyden å bevege seg gjennom atom- og molekylsvermen som fór ut, vibrasjoner må ha skapt nok bevegelse til at lyd faktisk fantes allerede da, slik tenker jeg, uten at jeg er helt sikker, men, altså, det må ha vært lyd, som senere ble til lyden av tåker, skapelsen av stjerner, og så videre, og siden har den altså vært der.

Og derfor har det aldri vært stille, og min tidslinje omgås av lyd. Jeg har vært vant med lyden, gjennom hele livet, fra embryo til nå, (helt til nå, men ikke nå mer) uten at jeg er helt sikker på hvorfor, det bare river i ørene, som om jeg bor et sted det alltid regner hardt, altfor hardt, ikke vakkert mot bølgeblikk; hamring mot tinningene.

Quiet please

Is it possible to be quiet?
Even everything that’s usually quiet is no longer quiet, not even what used to be my silence (my favourite thing as a child) the drumming of fat raindrops against the sheet- metal roof on our cabin when I was falling asleep ... but now?, now it’s no longer comfortable to hear the drops hit the roof, the windows, the gravel outside, now it’s drumming in my temples, pressing against my eyes, tearing ... what was always my silence is gone, and it was always just noise anyways, a stream, uncontrolled, of hammering against the sheet-metal.

There is no such thing as quiet. Always a vibration somewhere, electronically from a fridge, a fuse box, wheels over asphalt on a nearby road, houses settling, clocks. Silence cannot exist — even in nature, always a sound, wind, a branch letting go of another branch — the leaves fluttering past one another. As I see it there hasn’t been silence after the big bang, (without completely understanding how it works, but ...) cause in vacuum there is no sound, but since the density after the explosion must have been so great, it must have allowed for sound-waves to move through all the mass that expanded from the point of expansion?, the density must have allowed the sound to move through the molecular- swarm that flew out, vibrations must have created enough movement for sound to have existed, even then, or so I think, without really knowing, but, well, there must have been sound, which later became the sound of fog, the creation of stars, and so on, and thus it’s been there ever since.

And therefore it’s never been quiet, and my timeline is surrounded by sound. I’ve been used to the sound, throughout my life, from embryo until now, (up until now, but not anymore), without being quite sure why not — it just rips in my ears, as if I live somewhere where it's always raining hard, all too hard, not beautiful against sheet-metal; hammering against my temples.

Eirik Bø is a Norwegian librarian and writer. He’s been living in Longyearbyen since March 2023 and works at the public library as the children and youth librarian. He has a B.A. in creative writing from The Arctic University of Norway (UiT) and later studied to become a librarian at Oslo Metropolitan University (OsloMET). His interests include fiction and poetry, mountains and skis. His writings are published in a variety of Norwegian magazines under a variety of pen names, including the anthology Signaler 2021.